Vår aller første Mermaid retreat- Der reisen virkelig begynte

Noen øyeblikk blir til allerede mens de skjer. Dette er en av dem.

For noen måneder siden var Akvamira Nord egentlig bare en drøm, en ide jeg bar på gjemt i hjertet. Drømmen om å skape et trygt fellesskap for mennesker som elsker mermaiding like mye som meg selv.  Jeg hadde ingen fasit. Bare ett stort håp om at kanskje.. kanskje kunne dette bli noe spesielt. 

så plutselig sto dagen der

vår aller første reatreat 

og om jeg skal være helt ærlig 

var jeg livredd 

Ikke fordi jeg skulle hoppe i vannet med hale tvert imot, det har jeg gjort mange ganger før. Men fordi at dette var første gangen jeg skulle lede noe for aller første gang, og jeg skulle lede mennesker for første gang, jeg hadde ansvaret. Selvfølgelig ville jeg at alle skulle føle seg velkommen, trygge, sett, inkludert. Jeg ville se at de dro hjem med ett smil om munnen og tenke at dette ville de gjøre igjen.

så bestemte plutselig universet for å gi meg en liten test 

Og før retreatet i det hele tatt hadde startet, klarte jeg nemmelig og glemme sekken min igjen på toget.

så der sto jeg da, med hjerte i halsen og fullstendig panikk løp gjennom Trondheims gater for full fart og tenkte "joda...dette lover bra". 

heldigvis fant jeg sekken igjen på hittegodskontoret, og det første kaoset var over. Eller trodde jeg da..

For da oppdaget jeg nemlig at planen vi hadde skrevet ut, den lå igjen hjemme!

på dette tidspunktet hadde jeg egentlig lyst til og le av meg selv og gjett hva - det gjorde vi også!

For det viste seg ganske fort at ingen forventet en perfekt leder. 

De forventet bare meg. 

og akkurat det var kanskje den største lettelsen av de alle. 

Da vi endelig var samlet, forsvant nervene litt etter litt. Vi snakket, vi lo, tok bilder av Akvamiras kommende merch. Jentene fikk velkomstgave. og vi gledet oss til alt som ventet de neste to dagene. Jeg husker at jeg stadig tok meg selv i å tenke "Dette skjer faktisk" Det var en rar, men utrolig fin følelse!  

Dagen etter var det endelig tid for å møte bassenget med halene våre. Og det ble akkurat slik jeg hadde håpet.

Vi trente teknikk i monofinne, vi lærte av hverandre, prøvde ut nye ting, tok undervannsbilder, filmer og delte både tips og erfaringer. Ingen konkurrerte. ingen prøvde å være flinkest. 

Alle ønsket bare at den andre skulle lykkes, jeg tror det er det vakreste jeg har opplevd som leder.  

En av de fineste stundene vi hadde kom faktisk utenfor vannet.

Den aller første middagen.

Etter en lang dag satte vi oss ned sammen rundt bordet for å spise en bedre middag, Skuldrene mine begynte endelig å senke seg. Samtalene gikk av seg selv, latteren og historiene satt løst og vi lo så mye at vi nesten fikk vondt i magen.

Dette føltes ikke lenger ut som et arrangement. 

Det føltes som venner.

og det var i dette øyeblikket jeg skjønte at Akvaira Nord allerede hadde blitt noe større enn det jeg våget å håpe på.

Denne reatreaten bød også på en stor milepæl for Akvamira Nord. 

Jeg hadde nemlig båret en hemmeighet ganske lenge.

Jeg viste allerede før retreaten hvem jeg ønsket som Akvamiras aller første destriktssjef. 

og endelig fikk jeg dele nyheten under en skål

Det var en stor glede og kunne overrekke rollen til Ine, som nå er distriktssjef for innlandet. 

gjennom hele oppbyggingen av Akvamira Nord har hun vist ett engasjement som betyr utrolig mye. Hun kommer med ideer, ser løsninger, stiller opp og møter mennesker med varme og omsorg. Hun har vært en viktig støttespiller gjennom hele prosessen, og derfor føltes det helt naturlig at nettopp hun skulle få denne rollen.

Jeg kunne ikke vært mer stolt. 

Gratulerer igjen Ine, dette er bare begynnelsen! 

Den siste dagen - Da universet ikke var helt ferdige med å teste oss

Da jeg trodde vi hadde kommet oss igjennom alle de små utfordringene, hadde universet en siste plan.

Den siste dagen våknet vi opp til at Ine ikke følte seg i form, Heldigvis var hun tøff og gjorde det hun kunne, men helsa kommer alltid først -  selvfølgelig var det leit at hun ikke fikk avsluttet retreatet slik vi egentlig hadde sett for oss. 

Så jeg og vårt ene anonyme medlem dro avgårde til pirbadet for å skape de siste undervanns minnene for denne gang.

og så kommer da nyheten - det var ikke noe minnekort i kameraet for det var inni laptopen på hotellrommet.

så da var det bare og hoppe ut av halen og løpe tilbake. 

Da jeg kom frem, oppdaget jeg at... ja, selvfølgelig.. nøkkelkortet mitt lå igjen et helt annet sted.

så der sto jeg og måtte le litt av meg selv, kanskje tilogmed litt oppgitt.. på det tidspunktet føltes det ut som at universet sa: 

"vi er ikke helt ferdig med å teste deg ennå"

Heldigvis ordnet alt seg, men for å være helt ærlig er jeg usikker på hvor mange nøkkelkort jeg hadde de tre dagene.

Bildene ble reddet, minnene ble med hjem, og det viktigste av alt - vi avsluttet reatreatet sammen likevel for Ine var med oss i tankene og hjertet.